Cooper sikret sitt første konstruktørmesterskap 12. desember 1959 og ble den første bakmotoriserte bilen som tok F1-tittelen etter avgjørelsen i Sebring.
Coopers konstruktørtittel 12. desember 1959 markerte et teknisk brudd som endret Formel 1s utvikling for godt. Finalen i USA på Sebring bekreftet det sesongen allerede hadde antydet: bakmotor-konseptet var ikke lenger et vågestykke, men en ny standard. Lagets lette chassis og effektive layout ga en fordel konkurrentene med frontmotor ikke klarte å matche, selv på baner som fortsatt belønnet rå motorkraft.
Helgen i Sebring understreket denne endringen tydelig. Cooper visste at stabile poeng fra sine toppførere ville være nok til å avgjøre mesterskapet. Baneoverflaten, dekkbelastningen og drivstoffberegningene krevde en bil som holdt balansen gjennom hele løpet. Cooper-chassiset leverte nettopp dette, noe som gjorde at teamet kunne følge en konservativ, men trygg strategi. Dermed ble resultatene sterke nok til å sikre tittelen, selv med press fra kraftigere konkurrenter.
Tittelen viste også hvor godt laget utnyttet fordelene ved bakmotor-løsningen. Med motoren bak føreren fikk bilen lavere treghetsmoment og raskere rotasjon i sakte partier. Dette reduserte dekkslitasjen og gjorde bilen mer forutsigbar gjennom Sebrings skarpe svinger. Rivalene slet med å oppnå samme stabilitet, og gapet vokste mot sesongslutt.
Triumfen i 1959 ble mer enn en plassering i statistikken. Den ga feltet et nytt teknologisk utgangspunkt, og konklusjonen var tydelig: frontmotor-æraen var over. De fleste team la kort tid etter om til midtmotor, og dermed bidro Cooper til å definere bilkonseptene som skulle dominere hele det kommende tiåret.
