FIA annonserte en plan om standardisert F1-motor for å kutte kostnader, med én leverandør som kunne tilby identiske enheter til alle team.
Da FIA la frem planen 10. desember 2008, ble temaet umiddelbart dominerende i Formel 1-miljøet. Forslaget gikk ut på at én motorleverandør skulle kunne levere like motorer til alle team som ønsket det. Bakgrunnen var en bransje preget av finanskrise og økende budsjetter, der flere lag slet med å forsvare utviklingskostnader. For FIA var målet å skape mer forutsigbare utgifter og redusere forskjellene mellom fabrikkteam og uavhengige aktører.
Initiativet kom som følge av presset på motorutviklingen, som hadde blitt en av sportens mest kostnadskrevende disipliner. Produsentene brukte store beløp på detaljarbeid i forbrenning, materialer og testprogrammer, mens mindre team falt gradvis bakpå. FIA hevdet at en fellesmotor ville gi mer økonomisk trygghet og frigjøre ressurser til chassisutvikling og drift.
Reaksjonene ble delte. Enkelte mente at standardmotor var et nødvendig tiltak i en utfordrende økonomisk situasjon, og at lavere kostnader kunne sikre et stabilt startfelt. Andre så det som et angrep på sportens teknologiske identitet. For produsentteam var frykten at en lik motor ville viske ut deres ingeniørmessige særpreg og svekke motivasjonen for videre investeringer.
Politisk gjorde forslaget situasjonen mer krevende. Debatten ble en del av et større ordskifte om styring, regulering og økonomisk fordeling. Etter hvert ble det tydelig at en full standardisering ville skape betydelig uro i feltet. FIA justerte derfor retningen og gikk mot strammere kostnadsgrenser og utviklingsfrys fremfor en ren enhetsmotor.
Selv om forslaget aldri ble realisert, markerte det et vendepunkt i arbeidet med økonomisk kontroll i sporten. Diskusjonen la grunnlaget for senere regelverk som skulle definere motorfilosofien i mange år fremover.
